Balladen om Vidar Busk

I 1997 ble det utgitt et album som for alltid skulle endre oppfatningen om bluesmusikken i dette landet, Stompin Our Feet With Joystompin1 med Vidar Busk og hans True Believers. Bandet besto av den talentfulle munnspilleren Arne Rasmussen fra Gardvik I Nord Odal. Trommeslager Martin Windstad fra Jessheim har slått sine trommeslag for Vidar gjennom store deler av både hans og Vidars karriere, og har nok verdensrekord både i tromming og venting hva angår Vidar. Entusiast Rune Endal har vært en av de mest sentrale personene i etableringen av bluesmusikken I Norge, gjennom alle sine år som redaktør i Blues News og bassist hos mange nøkkelband i perioden 1995-2011. ”Alle” i miljøet husker dagen da Rune la djevel-lua og skøytene på hylla som bassist i Vazelina Bilopphøggers for å forfølge drømmen om en usikker karriere i undergrunnsmusikken. Produsent Johnny Augland var også skikkelig etablert som musiker på innspillingstidspunktet gjennom en lang karriere som både inkluderte Rock Bottom i USA og ikke minst Good Time Charlie, som så langt hadde vært ensomme fanebærere for et klassisk bluesuttrykk i dette landet.

Man må huske på at dette foregikk i regjeringstida til Stevie Ray Vaughan, gitaristen som på alle måter må regnes som vår tids mest innflytelsesrike bluesartist, på godt og vondt. En mann hvis renomme den dag i dag fortsatt klinger med glede for de fleste og irritasjon for andre. Gary Moore hadde nettopp hatt listeplasseringer med sitt bidrag” Still got the blues”, og om Stevie Ray var omdiskutert, var nok Gary Moores forsøk på den ultimate forenkling av genren gjenstand for direkte aggresjon hos enkelte. Låta er uansett eneste ”blues”-låt som noensinne har avstedkommet så høylytte diskusjoner over halvliterne at de har flydd veggimellom…

Derimot gjorde musikkbildet fra den tida sitt til at enkelte begynte å forske litt i historien, og navn som Ronnie Earl, Duke Robillard, Roomful of Blues, Fabulous Thunderbirds, Junior Watson, William Clarke, Rod Piazza og andre samtidige gjorde sine inntog. Jeg minnes godt en episode fra Georges, en musikkpub i Oslo, da jeg som ung entusiast kunne korrigere referanserammmene til trommeslager Jon Grimsby og slo i bordet med at Vidar Busk var minst like influert av Ronnie Earl og hans kilder, som av Stevie Ray Vaughan. Så viktige var diskusjonenene den gangen. At enkelte gjennom disse årene oppdaget Hollywood Fats, Earl Hooker, Johnny ”Guitar” Watson og andre usynlige listeartister må sees som at i det minste bluesmusikerne gjorde jobben sin, og forsøkte å dytte musikken videre.

Det er i dette bildet man må huske å forstå albumet ”Stompin’ Our Feet” som det mest betydningsfulle bluesalbumet i landet hittill,  som en genreåpner for et stadig mer organisert norsk bluesmiljø.

vidar_rockbottom97Vidar Busk var allerede et velkjent navn for mange – sin unge alder til tross – og folk konkurrerte allerede da om å fortelle om hvor ung Vidar var da DE hørte ham for første gang. Han hadde  turneer i USA og Europa under gitarreima for Rock Bottom, legenden som dedikerte sin låt ”My balls are blue from loving you” til Nancy Reagan under en opptreden på norsk rikskringkasting. Handlingen avstedkom formelle unnskyldninger fra den norske stat, og var gjenstand for mye latter og humring over halvliterne her til lands da det skjedde. Rock Bottom, som egentlig bar navnet David C. York, lot Vidar slippe til i bandet sitt under en turne, noe som i sin tur gjorde at Vidar oppsøkte Rock i USA og startet sin karriere liggende bak i bandbilen som førstereis, med frisyre og leopardjakke. Sannheten om dette forklares best gjennom låta ”The ballad of Vidar Busk” som finnes på dette albumet. Artig nok definerer denne utgivelsen starten på Vidars karriere i Norge, selv om nevnte låt antyder en del kilometer karriere unnagjort allerede. Lykkelige er forøvrig de som har hørt Rock Bottom fremføre den usensurerte versjonen sammen med True Belivers i etterkant av utgivelsen…

Da Vidar omsider kom tilbake i 1991 spilte han overalt med meritterte norske artister, og var involvert i mange prosjekter  – som studiomusiker og gitarist for Jørn Hoel, for å nevne noe. Selv hadde jeg hørt om Vidar så lenge at jeg trodde han var en gammel gubbe. Jeg så ham aldri før han kom hjem fra USA, men siden tør jeg påstå at ingen har sett ham mer.

Love Junkies var et omstridt prosjekt i bluesmiljøet, mye på grunn av den åpenbare sammenblandingen av den tidstypiske grungemusikken og bluesen, og bandet hadde nok like mange venner som ”fiender”, men det er et faktum at Hamlet Pedersen, Vidar og bassistene Atle Rakvaag og Kyrre Sætran hadde los på et musikalsk uttrykk som hadde fortjent betydelig åtgaum, og etter min mening fortsatt er noe av det mest spennende vi aldri egentlig fikk sett potensialet i. På et punkt i dette bandets karriere tok frustrasjonene overhånd, og bandet ga opp. Love Junkies-entusiast Gunnar Grinaker sitter fortsatt på innspillinger og opptak som fortjener dagens lys.

I etterkant av Love Junkies startet Vidar prosjektet med True Believers, og jeg minnes spesielt en episode under oppstarten av plakat97Lillehammer OL, hvor Vidar var gitarist i bandet til Jørn Hoel. Vidar hadde dobbeltbooket, og endte opp med å reise til Kongsvinger for å spille på klubben til entusiast Trond Furuberg, på den lille, men legendariske klubben 50/50. Vidar skulle teste ut nye folk til bandet denne kvelden, og det måtte prioriteres. Nevnte Hoel syntes nok at tv-opptreden fra Lillehammer på NRK var viktigere, og kommuniserte dette tydelig via tlf/ropert avreisedagen, for å si det slik..

Etter at en håndfull spillejobber med True Believers var unnagjort var det på tide med en plate, og  undertegnede gjorde noen telefonrunder til den etablerte platebransje, kun for å bli utledd og forklart at bluesmusikk ikke solgte, velbegrunnet med at  liveplata til Buddy Guy kun hadde solgt 287 eksemplarer.  Da bestemte vi oss for å gjøre det sjøl. At ingen I blues-Norge hadde fått med seg utgivelsen av Buddy Guy var selvsagt ikke bransjens feil…

Bandet reiste til kollega Loren Fagen i Sande og spilte inn en demo, en løfterik sak som tydelig viste Vidars ambisjoner med prosjektet. En blanding av jazz- og bluesinspirasjoner og improvisasjoner over temaer Vidar synes var spennende så ut til å være resepten, og allerede her var det tydelig at bluesen i Norge skulle gå nye veier. Et av sporene fra denne demoen finnes på en cd-utgivelse gjort av magasinet BluesNews i anledning magasinets 10-årsjubileum i 2007.

Bandet reiste til Florida for å spille inn sitt debutalbum i regi av Vidars venn Rock Bottom, med lokale blåsere og en ganske løs plan. Rock bodde i et lite hus i St. Pete, og der var vi innlosjert alle mann, i et kaos av gamle forsterkere, hagemøbler og løsark som viste seg å være tekstene til albumet. Oppholdet var finansiert delvis av spillejobber, donasjon fra Oslo bluesklubb og Blue Moods marginale reisekasse. Omstendigheter rundt sykdomsbildet til Vidars mor gjorde at han måtte dra hjem, og innspillingen ble avlyst. Bandet fikk seg noen feriedager, og den frustrerte platedirektør haiket til Austin som en del av en sponsoravtale gjort med Norske Fina, som inkluderte en artikkelserie til magasinet Truckers om lastebiler I USA. Forøvrig var det Statkraft, ved salige Sjur Rosholt, som sørget for å finansiere den endelige utgivelsen. (Denne kommentaren er siste payback, Sjur!)

Innspillingen av albumet ble dermed gjort hos Alf Emil Eik i Cross Studio i Kristiansand, med nevnte Augland som produsent. Det er selvsagt umulig å spå hva som hadde skjedd hvis innspillingen hadde blitt gjort I USA som planlagt, men min konklusjon er at albumet ble mer helhetlig, gjennomarbeidet og energifylt som følge av forsinkelsen. Tittelsporet Stompin’ Our Feet er isolert sett et stykke historie, i og med at den ble en allsangfavoritt på turneer og spillejobber I etterkant, og desto morsommere er det når man vet at innspillingen egentlig er gjort som en del av lydprøvene I studioet, og således egentlig ikke er et opptak engang.

Så var vi plutselig i gang, med et nystartet band, nystartet selskap og en helt vill energi rundt Vidar, som vel ingen av oss egentlig var erfarne nok til å skjønne noe av. Sånn sett er vel hele dette prosjektet en slags ”art by accident” affære…

At Vidar mottok Notodden Blues Festivals bluespris for 1997, fire dager FØR releasen av albumet sier sitt om Vidars posisjon hos entusiastene. Tildelingen resulterte I hysteriske tilstander under festivalen, og den utsolgte spillejobben på Tapperiet samme år vil for alltid være det uoffisielle tidspunktet da Vidar slo gjennom her til lands.

Mediene og publikum hadde aldri sett noe liknende, og distributør Amigo solgte såpass med plater at den gikk direkte inn på VG-lista i sin første salgsuke, noe som var et sjokk for både bandet og plateselskapet. Albumet ble trykket i 9000 eksemplarer før Amigo ble oppkjøpt. Anmelderne var panegyriske, noe som slett ikke var siste gang i Vidars platekarriere. Anmelder Øyvind Rønning I Dagbladet ga terningkast 5, og dermed utløste han et skred av femmere og seksere antagelig kun Vidar selv har opplevd senere. Behovet for å båssette musikk er ikke noe nytt fenomen, men likevel traff bandets miks av 50-talls rock og swing, jazz og tradisjonell blues som en slegge, med en friskhet og utypisk tilnærming som for alvor skulle definere Vidar som en stilskaper og nytenker.

At Warner Music i Norge kom på banen umiddelbart og lisensierte Vidars to neste plater, uten engang å ha hørt dem, sier også sitt. Ironisk nok viser historien at Stompin’ Our Feet var albumet som skulle til for at den etablerte platebransjen skulle få lyst til å selge blues, noe som vel ikke kan tolkes annerledes enn at den tradisjonelle dynamikken i bransjen fortsatt lever.

usa97I etterkant av albumet turnerte bandet ekstensivt i Skandinavia, og litt ellers i  Europa med Johnny Augland som nyeste tilvekst. Oppvarmingsjobber for BB King og andre storheter ble virkelighet, og prestisjeoppdrag for Montreux Jazzfestival og andre ble loggført. Alt eskalerte, og det var et behov for et større apparat. Bookingen ble overtatt av Jan Sollien, den gangen under SIRKUS, Vidar fikk manager og et skikkelig plateselskap I ryggen.

Under nevnte Rønnings oppsummering av Spellemann-nominasjonene for 1997 ble albumet nevnt som ”årets mest åpenbare forbigåelse”, noe vi var svært fornøyde med. På dette tidspunktet var det ingen egen Spellemann-kategori for blues, og det fikk da være grenser for suksess på første forsøk! Vidar ble derimot nominert i klassen for rock for oppfølgeralbumet ”I came here to rock”, og hysteriet tok fullstendig overhånd da han i stedet ble kåret til ”Årets artist” i Oslo Spektrum. Det var forøvrig da Vidar lånte seg sin første Gretsch-gitar. Bandet opptrådte under Spellemann-showet, og da Vidar sendte den lånte Gretsch bortover gulvet under avslutningen av låta, ble den såpass oppskrapt at den MÅTTE  kjøpes.

Vidar har aldri sett seg tilbake og kritikkene og suksessen med oppfølgerne i trilogien, klassikerne med de tegnede coverne: I came here to rock og Atomic Swing, etablerte virkelig Vidar på høyeste nivå her til lands. Vi var sogar nær lanseringer hos Warner Music i USA også med møter både I Los Angeles hos Warner Records , og hos Warner Music og Atlantic i  New York. Den internasjonale Neo-swing bølgen på slutten av nitti-tallet kunne like gjerne inkludert Vidar Busk, hvis vi hadde vært litt tidligere ute.

At Vidars tre neste album for Warner Music ble gedigne, er ingen overraskelse for dem som har fulgt Vidars filosofi tett, og albumene Venus Texas, Love Buzz og Starfish ga ham anerkjennelse og platesalg langt utenfor bluesmiljøet. Underlig nok til enkeltes irritasjon. Mang en telefonsamtale har kommet min vei i etterkant, med spørsmål om hvorfor Vidar forlot bluesen. For andre har aldri Vidar forlatt bluesen, den gjennomsyrer alt hans gitarspill og feeling, og albumene for Warner har tvert imot fullendt Vidars prosjekt; han har aldri hatt et matematisk forhold til musikk. Han taler i bilder og spiller i farger. En merkedag for Vidar i så måte antar jeg var den dagen Stein Østbø i VG skulle anmelde en av Vidars album, og endte med å lage en egen bås kalt Vidar Busk-musikk, for å illustrere det unødvendige og umulige i å klassifisere ham som noe annet enn nyskapende, kreativ og fabelaktig. Vidar har til gode å lage et middelmådig, uinterressant album, noe kjennere vet å sette pris på.

Stompin’ Our Feet er for mange selve symbolet på vitaliseringen av Blues-Norge. Albumet ga entusiastene tro på musikkformen, noe som i sin tur bidro til etableringen av mange bluesklubber og festivaler. Mediene fikk opp øynene for genren, noe som bidro til at norsk blues ble anmeldt i riksaviser og etter hvert fikk en egen kategori under Spellemann, noe som miljøet hadde slåss for lenge. En økt produksjon av bluesplater hadde mye å si her, og inspirasjonen Vidar har bidratt med for unge bluesmusikere er i sammenhengen uvurderlig. Få av dagens unge bluesgitarister kan unngå å liste opp Vidar Busk som en av sine unge dagers inspirasjonskilder, og artister som Tommy Kristiansen, Ronnie Jacobsen, Kid Andersen, Amund Maarud, Hans Bollandsås og Andreas Stamnes – for å nevne noen – har alle latt seg inspirere av Vidar. At alt handler om denne isolerte utgivelsen er nok å ta litt hardt i, men at dette albumet representerer et sjelsettende førstemøte med norske bluesartister for både arrangører, publikum, medier og unge bluesmusikere er et faktum. At de påfølgende turneer og spillejobber med True Believers var live-opplevelser man aldri siden har sett maken til her til lands, har selvsagt også vært av vesentlig betydning i forhold til å rekruttere et publikum til genren.

Re-utgivelsen av dette albumet er ikke et blikk bakover, tvert i mot. Albumet har ikke vært tilgjengelig på en stund nå, og ble re-utgitt i høyeste grad på oppfordring. At han samtidig valgte å samle troppene for å spille inn fire nye låter er en honnør til hans livslange fans, de som har vært med fra starten og anerkjenner hans totale bidrag som en av våre mest spennende artister og en live-artist som aldri har sluttet med å overraske og forbløffe. Både som bidragsyter med andre band, og i egne konstellasjoner og prosjekter har Vidar fortsatt sin idé, og at han nå, i førtiårene, lanserer nye formater og nye plater er et bevis på nettopp dette. Helt siden hans platedebut i 1997 har han turnert og hatt et gjennomsnitt på rundt 100 spillejobber i året, og har på den måten etablert seg som en av landet viktigste artister. At det nå kommer nye ressurspersoner inn både i administrasjon og musikalsk sammenheng er bare nok et bevis for at Vidar er her for å bli, og at vi har mye spennende i vente.

Tekst: Eric Malling